Handlingen i boka er lagt til et gammelt hus i Gebze - huset der ingen snakker med hverandre - som eies av 90-åringen Fatma. Hun bor sammen med tjeneren, Recep, som er dverg. Det ligger i kortene at han har arvet husposten etter sin mor.

Om sommeren får Fatma besøk av sine tre foreldreløse barnebarn. Den eldste er Faruk, en alkoholisert historiker. Metin og Nilgün er hhv. skoleelev og student. Mens Metin ikke helt har funnet retningen i livet sitt, har Nilgün begynt å lefle med venstreradikale krefter.

Tidvis støter ungdommene på Hasan, Receps nevø, som er rasende på alle som har mer enn ham. Selv er han sønn av en fattig billettselger, og har omgang med en del uromomenter i den lille byen.

Fatma bærer på en mørk hemmelighet som ligger femti år tilbake i tid. Recep og hans bror er nemlig hennes avdøde manns barn, som han fikk med tjenestejenta i huset. Denne hemmligheten vokter hun godt, og hun nærer ingen varme følelser i fht. dette - for henne - høyst ufrivillige slektskapet.

Fatma, Recep, barnebarna og Hasan opptrer vekselsvis som jeg-personer i boka. Noen ganger var det (særlig i lydbokutgaven) vanskelig å holde rede på hvem som "snakket", og det var helt nødvendig for meg å sette opp en oversikt over personene. Da persongalleriet falt på plass for meg, kunne jeg nyte boka 100 %.

Pamuk skriver godt og jeg har veldig sansen for den fortellerteknikk han har benyttet. Vi følger hovedpersonene sommeren før militærkuppet i Tyrkia i 1980 - en tid med gryende politisk uro - og det var spennende å følge utviklingen. Jeg skal lese flere av hans bøker! ( )